© 2023 by Dawkins & Dodger Architecture. Proudly created with Wix.com

  • Instagram - Black Circle
  • facebook

Majorstuen, Oslo

"Animals Anonymous" av
 Vida Aasen

Skrevet av Liv Fallberg
Bilder av Rosemarie Solås og Liv Fallberg

En skvist rotte. En opphengt hundetorso. En hest fanget i en musefelle. Animals Anonymous er ikke en utstilling for sarte sjeler.

 

Vida Aasen åpnet 5. mars sin første frittstående soloutstilling på Galleri Neuf. Aasen har utdanning innen kunsthistorie og sosialantropologi, og studerer for tiden på Strykejernet Kunstskole i Oslo. I det siste har hun fokusert på skulptur og installasjon i sin kunstneriske praksis. Dette fremtrer i utstillingen på Galleri Neuf, der hun omformer og skaper en nervepirrende atmosfære i rommet.

 

Belysningen i utstillingen er dempet, med utvalgte spotlys på de forskjellige skulpturene. En liten høyttaler spiller nostalgisk romantisk musikk som kan gi følelsen av hjemmekos, i kontrast til utstillingens øvrige estetikk. Veggene, gardinene og pidestallene er hvite, men uttrykket er lang fra hva du finner i en såkalt hvit kube. Aasen henter inspirasjon fra David Lynch sine atmosfæriske filmer. Det gir følelsen av å titte inn bak lukkede dører, se noe som ikke er ment å bli vist frem. De halv-gjennomskinnelige platene, lysstoffrøret og den dunkle belysningen skaper assosiasjoner til et slags laboratorium eller forsøksrom. Som Aasen antyder, finnes det ikke mye kjærlighet i figurene.

 

Utstillingen omhandler dyr av varierende slag. Dyr som lider, jakter, blir jaktet på. Dyr uten pels. Trer du inn til høyre ligger en nakenkatt og lusker på en pidestall, med oversikt over det meste som foregår i rommet. I motsatt ende ligger ca 40 gips-mus på plexiglass. Glasset er opplyst undenfra av et lysstoffrør, og støttes opp av tomme bokser med kattemat. Et annet syn som møter deg i rommet er to hester. Den ene ligger fanget i en musefelle, den andre under det røde lyset til en varmelampe. I motsetning til de fleste andre dyrene i utstillingen, er silikon-hestene laget i miniatyr. Hestens naturlige eleganse og muskelkraft blir her redusert til en fleksibel gummi-form, liten og forsvarsløs, bortgjemt og bortglemt.

 

Skulpturene i utstillingen forteller detaljert om dyrenes struktur og anatomi, deres instinkter og hvordan de beveger seg. Skulpturene er nøye utformet, ned til minste detalj. Men Aasen trekker også inn mer tankevekkende elementer. Det er noe som dirrer, noe underliggende som binder utstillingen sammen. De fleste dyrene mangler pels. Ser du nøye etter, er også hestene uten hår. I kontrast til dette står en glasskrukke med pels fra ukjent opphav bortgjemt på gulvet ved gardinene. Katten i utstillingen er naturlig hårløs som et resultat av menneskelig innblanding. Det er en Sphynx, en nakenkatt som ble avlet frem på 60-tallet. Det er også tre hunder i utstillingen, alle av typen Spansk galgo. Dette er i følge Aasen en av de tidligste domestiserte hunderasene. Spansk galgo brukes mest til jakt og på veddeløpsbanen, men er en rase som ofte blir utsatt for mishandling. Mellom to vegger har Aasen hengt opp en hundetorso med blå skipstau. Hovedverket Galgo er laget av hønsenetting og silikongummi. Gummien er smeltet over kroppen, og gir assosiasjoner til skinn som rives fra hverandre. I motsetning til resten av skulpturene i utstillingen, er denne hunden abstrakt utformet, fritatt fra detaljert virkelighetsfremstilling.

 

Det er vanskelig å beskrive utstillingen uten å komme inne på tanken om dyrevelferd, menneskets utnyttelse av dyr og etikk. Hva er et dyreliv verd, har vi rett til å utnytte dyrenes egenskap for egen glede? Hva slags forhold mellom dyr og mennesker er det vi ønsker? Som tittelen på utstillingen antyder, er dyrene anonyme, de er underlagt menneskets makt. Aasen utfordrer betrakteren med sin direkte konfrontasjon av dyrenes tilstand. Men selv om hun er opptatt av mishandlingen av løpshunder, handler utstillingen like mye om dyreformen og dens egenskaper.

This site was designed with the
.com
website builder. Create your website today.
Start Now