© 2023 by Dawkins & Dodger Architecture. Proudly created with Wix.com

  • Instagram - Black Circle
  • facebook

Majorstuen, Oslo

#MyImmigrantLife #RemoteProximities av Enrique Roura

Skrevet av Liv Gunhild Fallberg

Semesterets tredje og siste utstilling på GalleriNeuf er åpen. Den gir et innblikk i Enrique Rouras liv som immigrant, og utforsker forholdet mellom avstand og nærhet i en tid der hele verden er tilgjengelig gjennom en skjerm.

 

Enrique Roura vokste opp i Mexico, men flyttet til Norge i 2014. Å være fraskilt fra landet og kulturen han kommer fra, har gjort ham interessert i forholdet mellom fjernt og nært, og opplevelsen av forskyvning av selvet. Gjennom sin personlige erfaring som immigrant, forteller han om tiden vi lever i: om distanse og savn, om teknologi og nærhet.

 

Utstillingen viser kontraster som oppstår når man bor langt hjemmefra. Enrique befinner seg langt vekk fra familien, samtidig som han ved hjelp av teknologi kan snakke med dem når som helst. Utstillingen er veldig personlig, kunstneren utleverer intime øyeblikk i samtale med foreldrene og personlig betydningsfulle lyder og lukter. Samtidig er utstillingen universell og treffende for mange. Hvem har ikke hatt hjemlengsel og ringt til familien fra senga, eller savnet lukten av bestemors matlaging i løpet av livet? Ved å være så personlig, blir utstillingen også gjeldende som en felles tilstand fordi den rører ved universelle og menneskelige behov.

 

Four years of being abroad

Utstillingen består av tre separate verk, som utforsker temaer ved hjelp av sansene syn, hørsel og lukt. I det innerste rommet er det synssansen som kommer i bruk. Her viser en projektor en video i loop, som viser bilder av alle Skype-samtalene mellom Enrique og foreldrene hans i løpet av de fire årene han har bodd i Norge. Det er faren som har tatt bildene, han er som besatt av å dokumentere og dele disse betydningsfulle personlige øyeblikkene. Først føles det ubehagelig å trenge så intimt inn i en annen persons samtale med foreldrene. Men fordi det er så overveldende mange samtaler og uttrykket er så konsekvent, ser vi omfanget, og det er enklere å forstå den dypere underliggende meningen. Man kan etterhvert kjenne seg igjen i små detaljer. F.eks. hvordan moren er så ivrig etter å vise ham frem, og løfter frem pc-en som om det var en person. Eller at de spiser middag sammen over Skype, og feirer bursdag sammen på hver sin side av jordkloden. Enrique utforsker her vårt forhold til skjermen, og viser hvor mye tid vi faktisk bruker foran den, og ikke i det fysiske rommet vi befinner oss i. Han er opptatt av hvordan skjermen oppleves som et vindu. Et vindu gir innblikk i privatlivet, slipper inn lys, og åpner opp til verden. Det samme gjør skjermen, vi velger hvor mye innsyn folk skal ha til privatlivet vårt gjennom hva vi deler.

 

Soundtrack of a distance

I andre del av rommet er det lyd som er tema. Her er det en lyd-installasjon, laget av en eske med treplater, som henger fra taket og som man kan stille seg under. Boksen er liten, det er bare plass til to personer. Man er nødt til å stå nærme hverandre, og det blir en intim opplevelse av lyder som kommer fra et sted langt borte. Det er opptak av lyd fra hjemstedet til Enrique i Mexico, og vi hører blant annet plystrelyder.  Det er ikke vanlig med ringeklokke der han kommer fra, forteller Enrique; de lager heller personlige plystrelyder seg i mellom, så de vet hvem som kommer på besøk. Man kan høre lyden på utsiden av boksen og, men går man under boksen er lyden sterkere og man kan føle vibrasjonen i treplatene. Det er nesten som å bli forflyttet til et eget rom.

 

Here and now

Siste rom handler om lukt. Bilde og lyd kan overføres digitalt, men lukt kan ikke reise. Derfor har kunstneren satt sammen røkelse av blant annet eik, koriander, ingefær og lime for å skape opplevelsen av å være tilbake i Mexico. I motsetning til et digitalt bilde eller et lydopptak skaper røkelsen en opplevelse av hjemlandet som ikke er avhengig av teknologi. Lukt er den sansen som sterkest bringer frem minner, og her skaper Enrique følelsen av å være tilbake hjemme.

 

Den meksikanske kulturen er fremmed for mange her i Norge, men savn av familie og hjemmet er universelt. Stadig flere mennesker lever adskilt fra hjemstedet og familien sin, og er avhengige av teknologi for å minske avstanden. Vi oppholder oss mindre i et fysisk rom, men mer og mer i et virtuelt rom. Skjermen bringer oss nærmere hjemmet, men frakobler oss fra det fysiske rommet vi lever i. Utstillingen derimot består av installasjoner, som bare kan oppleves fullt ut ved å være til stede i rommet.

This site was designed with the
.com
website builder. Create your website today.
Start Now