© 2023 by Dawkins & Dodger Architecture. Proudly created with Wix.com

  • Instagram - Black Circle
  • facebook

Majorstuen, Oslo

Synkronisering av verden

Skrevet av Elise Kristin Sæhle
Bilder av Ida Maria Bergh

Hvordan skape kunst ut av noe som verken er konkret eller synlig? ”Synkronisering av verden” oversetter tid fra noe abstrakt og matematisk, til noe menneskelig og empirisk.

 

”Synkronisering av verden” er en kunstutstilling på Historisk Museum som er produsert i samarbeid med emnet Utstillingsproduksjon - teori og praksis ved UiO, der studentene skal få mulighet til å sette opp sin egen utstilling.

 

Årets tema er tid, og studentene har hentet sin inspirasjon hos professoren og forfatteren Helge Jordheim. Jordheim forklarer tiden som en dans, og dermed er det nødvendig at man holder takten. Utstillingen retter søkelys på hvem som bestemte hvilken takt menneskene skulle leve etter,  og vender fokuset på betydningen av en felles tidssone, altså Greenwich-avtalen. Dette er illustrert med en vegg med bilde av verdenskartet, hvor det på baksiden er avbildet et lite antall menn. Måten veggen står satt opp på gir betrakteren en følelse av at dette fåtallet av vestlige menn står bak verden, som en slags ryggrad av tidens bestemmelser. Hele verden var ikke til stede da hele verdens tid skulle synkroniseres.

 

I utstillingen er det ikke lenger disse mennene som bærer tiden, men gjenstandene. Gjenstandene med felles kontekst og symbolisme skaper en menneskelig kontroll over hva som har vært med på å definere tiden. Gjenstandene ser ut til å ha en universell betydning, selv om menneskene i verden er svært forskjellige.

 

Et av verkene viser sjokkrosa barberhøvler i plast, nærmest kastet rundt en liten bronse-barberkniv hevet over gulvet. Barberkniven forteller oss om generasjoner over tid, den forteller om erfaring, nostalgi og historie. Barberhøvlene som pryder gulvet rundt kniven er masseproduserte, de er av plast og de er lett tilgjengelige. De henviser til en produksjonsvare som er billig og som få setter stor pris på. I samspill med barberkniven i metall virker plastikken på gulvet hurtig, et produkt som viser hvilken rask og effektiv tid vi lever i. Ved siden av barberhøvlene er gulvflaten fylt med andre produkter i plast; handleposer, kopper, glass, etiketten fra en pose med saltstenger og en haug med fiskenetting. Det er dette som gir utstillingen en undertone av kritikk rettet mot vår egen tid, og mot den raske bruk og kast- kulturen vi lever i. Der hvor gulvet i utstillingsrommet er dekket med gjenstander i plast, er det også tre monter som inneholder gjenstander av bronse, keramikk og tre. Kontrasten mellom materialene forteller om en ulikhet mellom hvordan vi respekterer fortidens gjenstander, og hvordan senere generasjoner vil tenke om vår tid og vår tids mest brukte materiale; plast.

 

I et eget rom bak utstillingens mange historiske gjenstander finner man en dagsaktuell forklaring av tid. Her inne dekoreres veggene med TV-skjermer. På skjermene er det bilder og videoer som går i en evig loop. Dette er gjort med den populære Instagramfunksjonen Boomerang, hvor man har spilt inn to sekunders videosnutter fra norske offentlige rom, som slottsplassen og Oslo sentralbanestasjon. Det er noe med det historiske og tidløse kongehuset, fanget i en moderne App, som hører så godt hjemme i denne utstillingen. I en rask endret verden står kongehuset fast i en uendelig loop, både her på TV-skjermen, og i tiden.

 

Utstillingen lar deg sitte igjen med en følelse av hvor viktig tid er for ulike deler av samfunnet. For hva som får være kunst og kulturliv, men også for historiens rifter og politiske uenigheter. Problematikken rundt gjenstander som har mistet sin tid og kontekst kritiseres på en av veggene. Gjenstandene kalles museets dårlige samvittighet, og kan ikke stilles ut som kunst fordi deres tid er uvisst. Tid er dermed med på å bestemme hva som får lov til å være kunst og hva som må utebli.

 

Fordi tid for oss er et mattestykke som omhandler hvor mange minutter det er i en time, eller en målestokk for å beregne dager til neste reise eller bursdag, er det oppsiktsvekkende når tiden brytes ned til å bety noe annet. Tid blir slitasje, kritikk, noe vakkert og noe konkret. Det er lett å glemme betydningen av nåtiden, helt til vi får det presentert foran oss. Er det plast som definerer vår tid? Med tanke på at det kan ta opp til fem hundre år før plast brytes ned, vil i så fall vår tids plastkultur dermed ikke kun prege og symbolisere nåtiden, men også mange hundre år fremover. Plast blir derfor med på å bestemme tiden, samtidig som utstillingen ber oss om å ikke la plasten bestemme for mye.

Foto: Ida Maria Bergh
This site was designed with the
.com
website builder. Create your website today.
Start Now